Et ordentlig kjerringspor

Fruen la et spor på godt og vel 3 km til Ty og meg. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det måtte være et enkelt spor som stort sett holdt seg på samme kote, men dæven så feil jeg tok. Etter ca. 100m tenkte jeg at nå må det flate ut, men det fortsatte bare oppover, oppover og … oppover, inntil det ikke var mulig å komme høyere. På veien mistet jeg munn og mæle, massivt med vekt (føltes slik) og en god porsjon med selvtillit. Verre kan det ikke bli, vel?

Ty hadde derimot tydelig sans for greia. I de partiene hvor jeg ble hengende ordentlig etter – jeg må innrømme at det etterhvert ble en del – stilte han seg opp og tittet spørrende på meg, lurende på hvor i helsiki det ble av meg. Jeg nektet selvsagt å svare, da jeg hadde mer enn nok med å snuble meg videre og oppfordre ham til å fortsette ved å si noe som jeg tror lignet på “spor”. Etter en halvtime eller noe slikt – muligens tok det lengre tid, kanskje en time – nådde vi heldigvis toppen. Utsikten var formidabel, og jeg var mer enn interessert i å beundre den. Men det var ikke Ty, dessverre. Han ga gass, og jeg måtte bare henge på. Når Ty er på sporet, kan jeg jo ikke sinke ham, tenkte jeg, der jeg småsprang bak ham. Hvorfor kan en lure på, iallefall begynte jeg å lure på det …

Etter en ufrivillig stor sving etter en heisa nedoverbakke, heldigvis for meg utpå en liten myr, endret jeg derfor oppfatningen. Dette begynner å gå farlig fort unna, konkluderte jeg, og bestemte meg for å redusere tempoet. Det resulterte i en enda strammere sporline, en verkende høyrehånd, en god del bannord og en enda ivrigere Ty. Men taktikken lyktes i alle fall delvis, tempoet gikk noe ned, og det var viktig når motbakker stort sett ble erstattet med bratte nedoverbakker. På pluss-siden kom også at fruen etter hvert hadde lagt inn flere og flere vinkler, først og fremst pga. et litt ulendt terreng, tenker jeg, neppe pga. noen medfølelse med hundeføreren – meg – som skulle gå sporet. Vinklene førte til at Ty midlertid mistet sporet og måtte jobbe seg inn på det igjen, og til at jeg kunne trekke pusten og orientere meg.

Etter ca. halvannen time registrerte jeg at Ty måtte ha funnet slutten, for plutselig ble linen slakk. Endelig tenkte jeg, og det gjorde tydeligvis også fruen. For rett før Ty fant slutten var hun på tråden. Hun lurte på om jeg ikke snart var i mål. Vi hadde visstnok brukt veldig lang tid på sporet. Jeg mannet meg opp og sa at vi selvsagt var i mål og at det var lenge siden vi fant slutten, iallefall 2 sekunder. Jeg tror til og med at jeg klarte å kalle det et kjerringspor.

Det var ikke videre lurt. Jeg hadde jo lagt et spor til henne og Frigg. Og det var ikke like utfordrende som sporet som hun hadde lagt for Ty og meg, dessverre. Så nå handler det bare om å slikke sårene og … reise kjerringa!