Fra Fidjeland og til hytta på Lindåsen

I år startet vi den faste sommerturen vår mandag 22. juli litt ut på dagen. Vi satte fra oss bilen på Fidjeland og la trøstig avgårde mot Kvinen. Det var grått og konstant yr, men vi var ved godt mot. Vi har godt utstyr, så dette må gå bra,tenkte vi.

Frigg og Ty følger med når far tar sekken på ryggen. Er vi omsider klare til å dra, mon tro?
Mor og Frigg i farta et stykke oppover stien fra Fidjeland til Finnstøl
Far og Ty har krysset brua inne ved Finnstøl
Mor og Frigg er på vei opp Urdalsskaret. Finnstøl skimtes i bakgrunnen. Hønestøl ligger foran oss
Vi er øverst i Urdalsskaret
Vi er ved Hønetjødn noen hundre meter fra anleggsveien i Hønedalen
Vi har krysset anleggsveien. I bakgrunnen sees interessant for oss som heter Finbak en haug som bærer det klingende navnet Finnbakken

Stien til Kvinen var godt merket og tydelig, så vi la i vei i godt tempo. Med hunder som trekker litt og glatt føre var det ikke så lurt. Aud sklei og fikk en vridning i et kne, og knærne til Kaare var slettes ikke fornøyde med Ty som trekkhund foran. Vi måtte endre taktikk. Hundene måtte gå mer bak oss og ikke få lov til å trekke. Vi måtte skru ned tempoet litt og være litt mer varsom med hvor vi satte beina.

Vi er på vei opp den slake lia fra Hønedalen og opp på heia mot Kvinen
Det ble en flott tur mot Kvinen etter en godt brukt og lettgått sti
Det sildret jevnt og trutt hele veien, men det var god sikt og ordentlig kjekt å få sett området innover mot Kvinen
Vi er ved stikrysset mellom stien til Kvinen fra Hønedalen og Donsen. Dette er trolig vinterkrysset. Sommerkrysset står like ved.

Det regnet konstant, men det var ikke vannet utenfra som gjorde oss våte. Det blir fort ganske varmt og klamt å gå med goretex fra topp til tå uansett hvor gode klærne er. Vi var faktisk både våte og slitne da vi passerte Kvinen etter 16 kilometers gåing.

Vi strevde litt med å finne stien fra Kvinen til Salmeli. Kartet vi har er nok ikke helt oppdatert, og stien er definitivt ikke av den kategorien som blir gått ofte, konkluderte vi med.

Aud konsulterer kartet. Hvor i alle dager er stien til Salmeli?
Stien skal i følge kartet gå forbi den gule hytten og derifra følge kraftlinjen et godt stykke sørover
Vi ga etterhvert opp å finne stien men fulgte mer eller mindre samme rute. Vi står her litt ovenfor den gule hytta. Derifra skimtet vi Kvinen turisthytte
Plutselig dukket stimerker opp på steiner og trær. De var tidvis ganske vanskelig å se. Den dronningblå merkingen hadde rett og slett svartnet
Like plutselig ble stimerkingen både svart, rød og dronningblå. Og i tillegg var stien av og til vardet.
Aud er i smittsomt godt humør når vi er på tur, også når været er dårlig, og ordentlig god med kart og kompass

Etterhvert dukket det imidlertid opp lyseblå merker som gjorde at vi slapp å orientere så mye selv, men tempoet dalte jo da vi måtte ha tid til å se etter stimerkene pga. en gjengrodd og lite tydelig stil.

Knærne ble mer og mer kranglete og da vi kom til Grånetjønn slo vi like godt leir. Alt under goretexen var da bløtt.

Vi fant en fin leirplass ved Grånetjødn. Vi delte leirplass med ca. 1 million maur, men de kom seg heldigvis ikke inn i innerteltet

Det forsatte å regne til langt utpå natta. Det gamle Helsport Børgefjell-teltet vårt hold tett, men med våte klær, folk og hunder i innerteltet ble det mye kondens inne i teltet i løpet av natta. Gleden var derfor stor da vi våknet og fant ut at det var opphold og en fin liten bris. Området rundt Grånetjønn ble fort omdannet til en fargerik leir med hele kles-forrådet og alt av turutstyr blafrende oppe i diverse trær mens vi fikk i oss havregrøt og kaffe.

Aud har hengt klær med mere til tørk
Vi tok i bruk de fleste trærne rundt teltet
Frokosten inntok vi på svabergene nede ved vannet

Hundene virket storfornøyde over å være på tur, de også. Vi var veldig fornøyde med de nye kløvene deres. Kanskje kan de etterhvert bære litt av vår mat også, ikke bare sitt eget utstyr?

Etter å ha tatt det veldig piano og nytt en lang frokost, var det meste så tørt at det kunne pakkes ned. Da vi brøt leir var det som vanlig bare nedtrampet lyng som viste at det hadde stått et telt der.

Vi er straks klare til avgang og en ny dag i et flott turvær

Dag to startet vi klok av skade i et mer rolig tempo. Det var ingen dekning på telefonen der vi gikk, og fremdeles måtte vi følge nøye med for ikke å gå av den mer eller mindre usynlige stien.

Etter noen kilometer passerte vi en hytte ved Kvifjorden (Kotåviki) hvor vi for første gang på turen så folk. Vi var litt for langt unna til å ta turen nedom og hilse på. Kvifjorden var forresten et sørgelig syn. Den var skikkelig nedtappet, til tross for store nedbørsmengder i den siste tiden. Vi må virkelig si at Vest-Agder og Rogaland har tatt sin tørn når det gjelder utbygging av naturen. Vi håper at det vernes det lille som er igjen av uberørt natur her i de to fylkene.

Det fine været holdt seg utover hele dagen. Vi gikk over Smylerinnen og passerte Sandvatnet. Rett etter Sandvatnet klarte vi å gå av stien igjen, og endte opp i et skikkelig ufse-terreng. Vi gikk da litt tilbake og lengre opp i lia. Der traff vi faktisk på stien igjen. Det viste seg at den var flyttet flere hundre meter i forhold til kartet, til en rute som er både tryggere og lettere å gå enn den gamle.

Aud og Frigg er på vei opp Smylerindane mot Berghei
Vi er oppe på snaufjellet på Berghei. Her var stien ganske godt merket
Aud og Frigg er på vei opp lia fra Sandvatn. Rett ovenfor denne lia forvekslet vi ny og gammel sti pga gamle varder, og endte opp i et ordentlig brattheng som vi ikke så noe poeng i å forsere
Vel framme i Godfarlega , i luftlinje ca 1 kilometer fra bratthenget, tok vi en velfortjent matpause. Neste mål var det grønnkledde fjellet som skimtes til venstre for Aud
Vi rastet ved hytta som ligger i Godfarlega. Det krydde av sauer i området rundt denne

Etter en god lunsjpause ved hytten som ligger i Godfarlega-området gikk vi over fjellet med høyde 847 mot Guddilsvatnet og Kvævan. Der krysset vi broen og fulgte stien videre mot Lilandsdalen. Dette var plan B. Plan A var å gå til Vottefjell på nordsiden av Guddilsvatnet og å ta skaret mellom Vottefjell og Bergehei mot Flerehei, følge stien derifra til Lunde, krysse Sirdalsveien og å gå via Skeidshei, Bergehei, Tjørnhomtjørn og Øykhom til hytta. Med pga tidsmangel og litt kranglete knær ble det plan B. Vi får ha plan A til gode.

Vi er på tur opp det grønne fjellet
Foran oss ligger Guddilsvatnet og heiene øst for Lilandsdalen og venter på oss. Litt til venstre for Aud og Frigg sees såvidt en av stølene ved vatnet
Bak oss ligger Kvifjorden
Aud og Frigg er på vei over brua mellom Guddilsvatnet og Nuetjødnen. Om noen få meter er vi på ordentlig kjente trakter

Vi slo leir ved en fin bekk nedenfor Meljerknuten. Teltet lå slik at vi nesten hadde innlagt vann. Solen skinte, og vi ble sittende lenge oppe før det var kaldt nok inne i teltet til å kunne krype ned i soveposen.

Vi slo leir på den eneste flate gressflekken vi fant i området, tett på en liten bekk som klukket og sang sjeldent fint. Utsikten var upåklagelig

Vi ble vekket et par ganger av sauer som gresset i området, ellers sov vi som steiner.

På morningen våknet vi igjen opp til et kondensvått telt innvendig. Men solen skinte, så det var bare å henge alt til tørk igjen. Vi gav oss god tid før vi brøt leir.

Også denne morgenen brukte vi de trærne og steinene som vi fant til tørking. Steinen som vi brukte til tørking var en såkalt klovning, dvs. en stein som en eller annen gang hadde blitt delt i to. Teltet sto ellers flott til i forhold til sola. Vi ble ikke jaget ut av et soloppvarmet telt denne morgenen heller
Underlaget var godt og mykt og gressflekken akkurat stor nok til teltet vårt

Etter å ha lagt Guddilsvatnet bak oss, passerte vi Nåletjørn. Ved Sokleittjødn tok vi en vannpause før vi forsatte mot Lilandsdalen. Vel nede gjemte vi de tunge sekkene våre i et skogsholt før vi gikk videre. Planen var å plukke dem opp etter å ha hentet bilen ved hytten.

Aud og Frigg poserer ved Nåletjørn. Vatnet bærer navnet med rette. Det er ca 520 meter langt og på det bredeste 120 meter
Vi tok en vannpause ved Sokleitjødn, og fylte samtidig opp flaskene våre
Det bruste godt fra fossen som plasket ut i vatnet. Bekkens øvre del heter Breivatnbekken

Det var varmt og det er ikke så koselig å gå trø langs en bilvei. Ty er jo også veldig interessert i biler , og i fjor fikk han blemmer av å gå på den varme asfalten.

Men vi er jo ikke rådløse. Vi ringte Tonstad Taxi og etter et kvarters tid dukket en fin taxi opp og hentet Kaare. Sjåføren viste seg å være naboen til Espen N.

Kaare ble kjørt opp til parkeringsplassen i hyttefeltet, hentet bilen som stod der og kjørte etter kjerring, hunder og sekker. Deretter hentet vi bilen som stod på Fidjeland.

Det var godt å komme på hytta igjen. Vi pakket ut av sekkene, ga hundene mat og drikke, og slappet av i sol og varmt på terrassen mens vi gikk gjennom sporlogger og bilder fra turen.

Tripptelleren viste 42 km da vi avsluttet turen
Det ble en den opp og ned på turen

Vi hadde i løpet av de tre dagene gått ca. 42 km, tilbakelagt 1450 høydemeter oppover og 1800 nedover, og holdt en snittfart på ca. 3 km pr time. Vi hadde fått sett mange fine steder, kost oss sammen med de firbeinte og ikke truffet ett menneske på ferden: Nok en fin tur, konkluderte vi!