Fra Fidjeland og til hytta på Lindåsen

Posted On 25. juli 2019

I år startet vi den faste sommerturen vår mandag 22. juli litt ut på dagen. Vi satte fra oss bilen på Fidjeland og la trøstig avgårde mot Kvinen. Det var grått og konstant yr, men vi var ved godt mot. Vi har godt utstyr, så dette må gå bra,tenkte vi.

Stien til Kvinen var godt merket og tydelig, så vi la i vei i godt tempo. Med hunder som trekker litt og glatt føre var det ikke så lurt. Aud sklei og fikk en vridning i et kne, og knærne til Kaare var slettes ikke fornøyde med Ty som trekkhund foran. Vi måtte endre taktikk. Hundene måtte gå mer bak oss og ikke få lov til å trekke. Vi måtte skru ned tempoet litt og være litt mer varsom med hvor vi satte beina.

Det regnet konstant, men det var ikke vannet utenfra som gjorde oss våte. Det blir fort ganske varmt og klamt å gå med goretex fra topp til tå uansett hvor gode klærne er. Vi var faktisk både våte og slitne da vi passerte Kvinen etter 16 kilometers gåing.

Vi strevde litt med å finne stien fra Kvinen til Salmeli. Kartet vi har er nok ikke helt oppdatert, og stien er definitivt ikke av den kategorien som blir gått ofte, konkluderte vi med.

Etterhvert dukket det imidlertid opp lyseblå merker som gjorde at vi slapp å orientere så mye selv, men tempoet dalte jo da vi måtte ha tid til å se etter stimerkene pga. en gjengrodd og lite tydelig stil.

Knærne ble mer og mer kranglete og da vi kom til Grånetjønn slo vi like godt leir. Alt under goretexen var da bløtt.

Det forsatte å regne til langt utpå natta. Det gamle Helsport Børgefjell-teltet vårt hold tett, men med våte klær, folk og hunder i innerteltet ble det mye kondens inne i teltet i løpet av natta. Gleden var derfor stor da vi våknet og fant ut at det var opphold og en fin liten bris. Området rundt Grånetjønn ble fort omdannet til en fargerik leir med hele kles-forrådet og alt av turutstyr blafrende oppe i diverse trær mens vi fikk i oss havregrøt og kaffe.

Hundene virket storfornøyde over å være på tur, de også. Vi var veldig fornøyde med de nye kløvene deres. Kanskje kan de etterhvert bære litt av vår mat også, ikke bare sitt eget utstyr?

Etter å ha tatt det veldig piano og nytt en lang frokost, var det meste så tørt at det kunne pakkes ned. Da vi brøt leir var det som vanlig bare nedtrampet lyng som viste at det hadde stått et telt der.

Dag to startet vi klok av skade i et mer rolig tempo. Det var ingen dekning på telefonen der vi gikk, og fremdeles måtte vi følge nøye med for ikke å gå av den mer eller mindre usynlige stien.

Etter noen kilometer passerte vi en hytte ved Kvifjorden (Kotåviki) hvor vi for første gang på turen så folk. Vi var litt for langt unna til å ta turen nedom og hilse på. Kvifjorden var forresten et sørgelig syn. Den var skikkelig nedtappet, til tross for store nedbørsmengder i den siste tiden. Vi må virkelig si at Vest-Agder og Rogaland har tatt sin tørn når det gjelder utbygging av naturen. Vi håper at det vernes det lille som er igjen av uberørt natur her i de to fylkene.

Det fine været holdt seg utover hele dagen. Vi gikk over Smylerinnen og passerte Sandvatnet. Rett etter Sandvatnet klarte vi å gå av stien igjen, og endte opp i et skikkelig ufse-terreng. Vi gikk da litt tilbake og lengre opp i lia. Der traff vi faktisk på stien igjen. Det viste seg at den var flyttet flere hundre meter i forhold til kartet, til en rute som er både tryggere og lettere å gå enn den gamle.

Etter en god lunsjpause ved hytten som ligger i Godfarlega-området gikk vi over fjellet med høyde 847 mot Guddilsvatnet og Kvævan. Der krysset vi broen og fulgte stien videre mot Lilandsdalen. Dette var plan B. Plan A var å gå til Vottefjell på nordsiden av Guddilsvatnet og å ta skaret mellom Vottefjell og Bergehei mot Flerehei, følge stien derifra til Lunde, krysse Sirdalsveien og å gå via Skeidshei, Bergehei, Tjørnhomtjørn og Øykhom til hytta. Med pga tidsmangel og litt kranglete knær ble det plan B. Vi får ha plan A til gode.

Vi slo leir ved en fin bekk nedenfor Meljerknuten. Teltet lå slik at vi nesten hadde innlagt vann. Solen skinte, og vi ble sittende lenge oppe før det var kaldt nok inne i teltet til å kunne krype ned i soveposen.

Vi ble vekket et par ganger av sauer som gresset i området, ellers sov vi som steiner.

På morningen våknet vi igjen opp til et kondensvått telt innvendig. Men solen skinte, så det var bare å henge alt til tørk igjen. Vi gav oss god tid før vi brøt leir.

Etter å ha lagt Guddilsvatnet bak oss, passerte vi Nåletjørn. Ved Sokleittjødn tok vi en vannpause før vi forsatte mot Lilandsdalen. Vel nede gjemte vi de tunge sekkene våre i et skogsholt før vi gikk videre. Planen var å plukke dem opp etter å ha hentet bilen ved hytten.

Det var varmt og det er ikke så koselig å gå trø lans en bilvei. Ty er jo også veldig interessert i bilene , og i fjor fikk han blemmer av å gå på den varme asfalten.

Men vi er jo ikke rådløse. Vi ringte Tonstad Taxi og etter et kvarters tid dukket en fin taxi opp og hentet Kaare. Sjåføren viste seg å være naboen til Espen N.

Kaare ble kjørt opp til parkeringsplassen i hyttefeltet, hentet bilen som stod der og kjørte etter kjerring, hunder og sekker. Deretter hentet vi bilen som stod på Fidjeland.

Det var godt å komme på hytta igjen. Vi pakket ut av sekkene, ga hundene mat og drikke, og slappet av i sol og varmt på terrassen mens vi gikk gjennom sporlogger og bilder fra turen.

Vi hadde i løpet av de tre dagene gått ca. 42 km, tilbakelagt ca. 1450 høydemeter oppover og 1800 nedover, og holdt en snittfart på ca. 3 km pr time. Vi hadde fått sett mange fine steder, kost oss sammen med de firbeinte og ikke truffet ett menneske på ferden: En sjelden fin tur, konkluderte vi!