En fin, men varm tur fra Eftestøl til Lindåsen

Onsdag den 25. juli kjørte vi fra hytta og ned til hovedparkeringen. Der stod lillebilen (Golfen) og ventet. Hunder, ryggsekker og hundekløv ble lastet inn. Toyotaen ble satt igjen. Det var ca. 20 grader ute. Det er en fin tur temperatur å gå i, tenkte vi, mens vi kjørte vi avgårde til Fjotland og videre til Eftestøl. Stakkars Frigg ble bilsyk og kastet opp rett før vi var fremme pga. en veldig svingete vei og en til tider hurtiggående Golf. Det er ikke greit å være hund og ikke kunne si i fra når en føler seg dårlig.

Fjotland er en tidligere kommune i Vest Agder fylke som nå er en del av Kvinesdal kommune. Eftestøl er et gårdsbruk nord for Fjotland. Martin Eftestøl bygde i 1979 det første kraftverket på gården. Det er ca. 6 mil å kjøre dit fra Lindåsen.

Vel framme lesset vi ut av bilen og rengjorde den litt. Deretter var det på med sekker og kløv, og så bar det  avgårde på tur.

Golfen er parkert ved minikraftstasjonen på Eftestøl

Aud steller litt med en noe bilsyk Frigg før vi drar avgårde

Ty er klar til fjellturen med fire porsjoner frysetørket vom i kløven

Kaare smører seg inn med solkrem, det var et «must» på turen

Juhuu, vi er på vei mot Lindåsen

Stien fra Eftestøl var til å begynne med veldig tydelig. Den svingte seg fint innover en myrlendt dal (som i år var ganske så tørr) langs en elv kalt Litleåna. Vi passerte en seter og endte på tunet til Åkrokstølen. Der var det brått slutt på stien. Norgeskartet hevdet hårdnakket at det gikk en sti videre. Vi hadde tegnet den inn på 1:50 000 kartet 1412 Fjotland, så vi gikk uredd videre. Selv om vi ikke så noen spor etter en sti så vi en og annen merking, og i følge kartet fulgte vi «stien» sånn noenlunde.

Kaare titter innover dalen fra Eftestøl mot Ytre og Indre Bjørnevatn

Sekshjulinger med belter har blitt mer og mer populære ute i naturen, så også her, så veien til Åkrokstølen var enkel å følge

Aud og Frigg skuer utover Ytre Bjørnvatnet

Et par hundre møter før Åkrokstølen dukket en imponerende varde opp, Frigg markerte det med noen ordentlige rygg-rullinger

Litleåna slynger seg oppover en praktfull dal mot Paradis og Skarkefjella, vårt neste mål

Navigeringen gikk greit helt til oppstigningen til Skarkefjella, der vår sti skulle møte en sti fra Espeskard ved Rossavatn. Vi fant det lille tjernet i Paradis og restene av en varde før oppstigningen for alvor startet, men så var det slutt. Vi endte med å klatre en vel 200 meter ganske bratt fjellside nesten rett opp med full oppakning og hunder i bånd, det siste mesteparten av turen. Det anbefales ikke, men vi kom oss helskinnet opp. Vi endte opp ved et lite vann på Skarkefjella. Vi var nesten uttørka, både fire- og tobeinte, så vannet smakte utrolig god. Hvor helsebringende dette vannet var, finner vi nok ut av etter hvert, men det var temmelig stillestående og bebodd av noen arter som vi ikke har sett tidligere, så helt sikkert et proteinrikt tilskudd, tenkte vi, viktig for oss som trekker litt på årene.

Vi fant en sammenrast varde ved oppstigningen til Skarkefjella, og fikk således bekreftet at det var en vei opp

Aud ser – som alltid – optimistisk på den videre ferden

Aud og Frigg er nesten oppe på Skarkefjella etter en litt slitsom men minneverdig klatretur. Frigg forlot ikke mor under oppstigningen til tross for at hun deler av oppturen fikk gå fritt pga. sikkerhetsvurderinger.

Ty titter utover dalen med Litleåna – den øverste delen bærer navnet Litlådalen – og Kaldals-padden, fjellet som ligner på … ja … en padde. Gutten jobbet iherdig oppover fjellsiden, og gjorde sitt for at både han og far kom seg trygt opp

Vi fant stien fra Rossavatn og videre, og vi fikk en nydelig tur på høyfjellet til Knaben. Stien her var merket med varder.  Ved Knaben traff vi på en merket løype som ledet oss trygt videre.

Vi er oppe på Skarkefjella og de «ordentlige» heiområdene, og ser fram til en flott tur videre til Knaben

Her er vi ved en liten tjønn et par kilometer før Knaben, vakkert …

Til tross for at vi nærmer oss Knaben, sjekker Kaare igjen kart mot terreng. Stemmer kartet eller er vi på ville veier?

Aud lar seg smitte litt av tvilen, men mener bestemt at vi er på rett kurs, forøvrig en ganske typisk situasjon, som Aud enkelt løser

Vi står i krysset mellom Vestvolldalen og Knaben, men for Frigg og Ty er den lille vannpytten mye viktigere. Det var en varm dag for både to- og forbeinte, men vi klagde ikke …

Landhandleren i bygda hadde iskaldt vann. Det kom godt med på oppstigningen fra Knaben til Lille Knaben. Da var det slutt på kreftene.

Knaben er en tidligere gruveby nord i Kvinesdal. Den ligger 630 meter over havet.Det var gruvedrift på Knaben fra 1885 til 1973. Knaben landhandel er en trivelig landhandel innerst i gruvebyen. Heidi Risnes har drevet butikken siden 2009. Butikken har vært i drift siden 1934. Et besøk der anbefales

Det var da helt sikkert nærmere 30 grader ute. Vi hadde tilbakelagt vel 18 kilometer, og studert kart og orientert mye. Det var utrolig godt å slå leir og få hvilt beina litt.

Utover natta viste det seg at det var litt dumt at vi la soveposene hjemnme for å spare vekt, da temperaturen raskt falt og lakenposer ikke er særlig varme. Heldigvis hadde vi godt med ullklær, boblejakker og luer med. Det reddet nettene. Da sola tok kveld, ble det jammen ta fort kjølig. Til tross for høye temperaturer om dagen, opplevde vi garantert ingen tropenatt de to nettene vi overnattet ute!

Ty speider intenst etter sauer i Knaben-området. Han visste at de var der, og han hadde rett

Aud og Frigg står foran en del av Knaben Gruver som tydeligvis fungerer som et museum. Om vi hadde luktet bedre – vi da hadde gått langt i høy temperatur – hadde vi nok tatt turen innom :-)

Det var mange bevis på gruvevirksomhet langsmed stiene som vi fulgte. Denne sjakten passerte vi på veien opp fra Knaben etter Geiteryggen

Utsikten derifra var upåklagelig. Det er fascinerende å tenke på at for 100-150 år siden livnærte folket i Knaben seg på utvinning av molybden. Flere av dagens beboere – vi tenker da først og fremst på de mange hytteeierne – livnærer seg garantert på utvinning av olje og gass

Du verden, frysetørket kylling med nudler og diverse andre herligheter – ikke Real Turmat, om dere lurer – smaker godt. Ifølge produsenten satte vi til livs mer enn 544 kJ med energi i løpet av dette herremåltidet. Tar vi med i betraktningen det organiske tilskuddet fra tjødna som vi hentet vannet fra, var det sikkert betydelig høyere, og vi er ennå friske :-) Vi så iallefall tre former med liv i denne tjødna som vi ikke har sett før

Det var mange merker etter gruvevirksomheten i området som vi overnattet i. Det kalles Lille Knaben, og ble betraktet som et interessant investeringsobjekt mens 1. verdenskrig raste. Vi lokaliserte også noen sarkofager, som denne, som tydeligvis har gått alle andre hus forbi. Hvem ligger der, mon tro?

Lille Frigg og Ty følger intenst med på mor og far mens de bryter leir. De to er flotte turkompanjonger

Når vi bryter leir, skal vi ifølge våre prinsipper kun etterlate flatpresset gress eller mose, så også denne gangen

Neste dag var vi spente på ruten videre. Det var ingen DNT-sti å følge. Vi skulle i følge Norgeskartet ta en sti ned til Sandtjørn og en annen videre til Austøldalen. Der var det i følge Fjotlandskartet en sti videre til Knabeneset og vei videre til Salmeli. Hmmm… tenkte vi.

Allerede ved morgenkaffen merket vi at denne dagen ville bli varm. Vi pakket telt og sekker. Hundene fikk på kløv, og vi la trøstig avgårde. Stien til hytten eller stølen ved Sandtjørna var enkel å finne. På veien ned til vannet oppdaget vi to telt i den andre enden av vannet, som forøvrig fortjener navnet innsjø mer enn tjørn, så det var flere enn oss som var ute på tur. Deretter orienterte vi litt på egen hånd mot Knabeneset inntil vi fra Austøldalen traff på en stort sett godt merket sti av varder bestående av en stor og to mindre steiner.

Det var et nydelig landskap som vi gikk gjennom. Vi så ferske elgspor, og jaget opp en god del ryper. Den ene rypeflokken talte hele ti stykker. Molter fant vi også. Men du verden så tørt det var. Dette er den første turen som vi noen gang har gått der vi tenkte på at vi kunne bli fanget av en skogbrann.

Vi slet litt med å finne rette passering av Austøldalen. Det gjorde imidlertid ikke så mye,  for elvene var lette å passere, og den siste elven som sikkert er ganske stor – Ausdøla – gikk vi bokstavelig i inntil vi så gangbroa ca. 50 meter ovenfor oss. I elva fant vi rennende vann og noen forskremte ørreter som raskt gjemte seg mellom steinene. Ellers var det veldig varmt for både fir- og tobeinte og for oss tobeinete vanskelig å finne drikkende vann.

Vi ser ned imot hytta eller stølen ved Sandtjørna. Derifra fulgte vi bekkeleiet opp til området mellom Storafjellet og Grunnevassknuten

Aud titter utover Sandtjørna

Austøldalen sees i det fjerne. For å komme dit måtte vi passere et våtmarksområde som viste seg å være knusktørt. Vi gikk derfor rett over det istedenfor å følge stien rundt området

Kaare står midt i en heldigvis ganske så tørr Ausdøla-elv og lurer på hvor den hekkans gangbrua er. Den skimtes faktisk en 50-60 m bak ham …

Vi har passert Ausdøla og er på vei opp mot Falketjødn og Kringlevatn. Stien var dårlig market og terrenget ordentlig kronglete. Men vi fant fram

Vi er på vei opp lia mellom Venelihei og Storhomhei, i luftlinje ca 4 km fra Knabeneset

Vi passerte flere varmblodige trær på veien, mellom annet flere store rognebærtre. Det er uvanlige tresorter å treffe på så høyt oppe i heiene, men de trivdes tydeligvis i området

Vi nærmer oss Storhomtjødn

Og der er vi framme. Aud ville gjerne ta seg et bad, men ombestemte seg da Kaare ikke ville. Kaare er ferdig med den slags, på lik linje med villmarksmannen Lars Monsen, men kanskje mer av redsel for det våte elementet enn av noen annen grunn

Aud peker mot noen steiner opp på toppen av fjellene rundt hommen, som ikke ser ut til å ha noen grunn til ikke å rase ut.

Bak Aud og de to firbeinte sees Venelihei. Foran oss ligger et par kilometer med kupert terreng før vi er framme ved Knabeneset

En siste høyde må passeres før den siste nedstigningen mot Knabeneset begynner. På vår venstre side troner Knusken, på vår høyre side Storliheia. De sees imidlertid ikke på bildet :-)

Vi passerer den siste innsjøen eller tjødna før Knabeneset. Den har ifølge Norgeskart ikke noe navn, men de firbeinte syntes at den var fortreffelig for nok et bad

Etter å ha passert Austøldalen traff vi på stien (som også er merket på 1:50 000 kartet), og den var grei å følge ned til Knabeneset. Vi var imidlertid veldig glade for at vi traff stien, ellers ville nok nedstigningen ha tatt mye lengre tid. Det er dette med å finne opp kruttet på nytt. De  gamle fjellfolkene visste hvor de skulle legge stien så vi hadde nok ikke klart oss like godt uten som med stien.

På stien ned mot Knabeneset traff vi på den første og eneste hoggormen på turen. Den var veldig fredelig. Kaare og Ty hadde allerede passert da Aud oppdaget den. Hoggormen lot også Aud og Frigg passere uten knapt å løfte på hodet, men de gikk et godt stykke unna ruta som Ty og Kaare fulgte.

Vi er framme ved Knabeneset. Bak Kaare skimtes Solhom-bygda

Vi er på vei opp DNT-stien til Kvinen. Bak Aud sees Salmeli

Vel nede på Knabeneset var det bare å følge veien til Salmeli og å ta stien videre mot Kvinen. På Knabenens traff vi en kar som hadde vært og plukket blåbær. Han var en av grunneierene i området. Fangsten av blåbær var heller dårlig. Bærene var små og tørre. Det var tørt i terrenget, og da vi fortalte at vi hadde gått helt fra Espestøl, ymtet han frempå om at det ikke var trygt å tenne bål. Vi kunne bare nikke og være skjønt enige.

På veien opp mot Salmeli stod luften stille, og svetten rant. Stien mot Kvinen er merket av DNT, men det er tydelig at det ikke er så mange som går denne ruten. Det var ingen tydelig sti, så det var greit å følge ferske lyseblå merker (er det noe nytt som DNT har begynt med?). Stien var nymalt, og det var flere steder fjernet trær og annen vegetasjon. DNT gjør en kjempejobb med å legge forholdene til rette for friluftsaktiviteter, gitt. Vi er stolte over å være medlemmer i foreningen!

Det var utrolig varmt videre også, og dalen opp fra Salmeli – Svoldal – kjentes ut som en bakerovn. Det var ikke et vindpust og lite vann å finne i siste del av dalen opp mot fjellet.

Lengst nord i Kvinesdal, på grensen til høyfjellet ca 550 m.oh. ligger gården Salmeli. Gårdens historie går tilbake til 1300 tallet, kanskje enda lengre. I 1994 ble Salmeli valgt ut som et av 104 verdifulle kulturlandskap i Norge. Dette ble starten på et omfattende rehabiliteringsarbeid i området. Kulturlandskapet og bygningsmassen tas vare på. Husene benyttes av eierne som feriested. Salmeli har en levedyktig bestand av solblomsten, en gammel medisinplante som står på listen over utrydningstruede arter i Norge. En kan også lese  om Salmeli i Sirdal Gård og Ætt av Per Seland. Salmeli tilhørte Sirdalen fram til 1903. Da ble  bygda innlemmet i Kvinesdal kommune, på sammen måte som Fjotland ble det i 1963.

Det var godt å komme litt opp i høyden der det i minste var litt bevegelse i lufta. Da var vi både varme og slitne. Vi fant en fin overnattingsplass ved Langefjorden. Det var nydelig å kunne ta seg et kveldsbad før vi tok på oss ullpysjamas, boblejakke og ullue og krøp ned i lakenposen. Da vi slo leir hadde vi tilbakelagt 20 kilometer og holdt en gjennomsnittsfart på 3,5 kilometer i timen.

Vi er ved Osmundtjødn i Svoldalen

Tjødna er ganske stor, godt og vel 400 m lang og 200 m bred

Frigg tok seg ett av mange bad på turen

Mens Ty søkte skygge under noen ormeblad, heldigvis uten å treffe på noen orm

Vel oppe av Svoldalen skimtet vi i det fjerne Guddilsvatnet i Lilandsdalen. Det skulle vi i følge vår plan passere neste dag

Vi fant nok en flott teltplass, denne gangen ved Langefjorden. Den lå maksimum 50 meter fra DNT-stien til Kvinen, men ingen passerte oss mens vi campet der.

Både Frigg og Ty satte pris på at vi igjen slo leir. Det tok ikke lang tid før vi hørte snorkelyder fra dem. Om natten sov de med oss i teltet. Det å leve ekstra tett på de firbeinte er noe av sjarmen med teltturer

Også denne leiren lå nær naturlige monumenter. Til høyre i bildet sees tydelig profilet av et troll som har sovet en stund

Frigg og Ty er klare til nok en dag med gåing i et terreng med masse sauer. Det er livet de to på mange måter er skapt for

Nok en leirplass forlates med nedklemt gress og mose som eneste tegn på at vi har rastet der

Neste morgen kunne vi late oss litt i teltet før solen traff teltduken og det ble for varmt inne i teltet. Kaffe og havregrøt smakte godt. Primusen er en fin turvenn, men det er viktig å tenkte på hvor en fyrer den opp. Vi kokte vann til mat, kaffe og drikkeflasker i strandkanter, langt unna tørr vegetasjon. Etter noen kopper kaffe og litt havregraut, var det å rydde leiren igjen. Vi kjører, som nevnt før, som et fast prinsipp at det eneste som skal ligge igjen etter en overnatting ute i naturen er flatt gress eller spor etter et leie, og det var det vi etterlot denne gangen også. Etterpå fulgte vi den merkede stien mot Kvinen et par hundre meter før vi vinklet mot Lilandsdalen i vest.

Helt siden 1901 har det vært turiststasjon på Kvinen, og det er mange av DNTs ruter som går innom denne plassen. Gunnhild Kvinen tok seg godt av de reisende i mange år. Gamle Kvinen ble oversvømt under kraftutbyggingen av Sirdal, og det kom opp nye bygg. Da det skjedde var Gunhild Kvinen i Amerika fordi hun ikke orket å se på. Hun var allikevel positiv til den nye tiden. En fantastisk dame og en kan lese mer om henne i boken. Gunhild Kvinen – Et liv i fjellheimen- av Karthon Håland.

Deretter var vi igjen på egen hånd. Stien til Lilandsdalen skulle ifølge 1:50 000 kartet Tonstad begynne først ved Guddilsvatnet. Vi tok av fra stien til Kvinen i en bekkedal og fulgte flere fine vann videre ned mot Guddilsvatnet. Det første vannet var Øyartjønn. Da vi kom til Guddilsvannet traff vi på en sti, men den var ikke like tydelig hele veien før vi kom til Nålvannet. Der tok vi en drikkepause og et bad. Også denne dagen var utrolig varm.

Etterhvert traff vi på anleggsveien til de nye monster-mastene som Statnett og den kanadiske leverandøren Valard setter opp mellom Tonstad og Lysebotn. Det er litt av en jobb de utfører! Det var imponerende å se de gulkledde arbeiderne jobbe med den nye linjen i master som sikkert ruver 100 meter over bakken.

Varmen ble mer og mer intens etterhvert som vi gikk nedover dalen, og ca. en  kilometer fra bygdehuset i Liland satte vi igjen de tunge sekkene våre før vi forsatte med en liten sekk med vann og verdisaker, slik som nøklene til bilen som stod igjen på Lindåsen.

Liland var der ikke så mye å finne på google.  Den 01.10.1922 ble Liland i Sirdal brevhus, i Tonstad herred, Vest-Agder fylke, under Flekkefjord postkontor opprettet. Dette brevhuset ble nedlagt i 1963. Men også her kan man lese litt om brukene og de folkene som bodde der i Sirdal Gard og Ætt. Det finnes få opplysninger fra før 1500 tallet. På den tiden var det tre bruk i dalen. Det var «Stovå», «Der fremme» og «Der nere». Når en leser om brukene i Sirdal, virker det som om det var vanlige navn på brukene i dalen. I dag er det stor aktivitet øverst i Lilandsdalen i forbindelse med byggingen av de nye strømmastene.

Vi fulgte først grusveien og så asfaltveien nedover mot hovedveien gjennom Sirdalen. Heldigvis var det litt vann i elven som går langs veien, så både fir- og tobeinte kunne kjøle seg litt med jevne mellomrom. Rett før nedstigningen til hovedveien fant vi ut at det ikke var så greit å gå med hunder i bånd på en smal bilvei. Asfalten var også veldig varm å gå på for hunder uten potesokker. Aud og hundene fant seg derfor en fin venteplass, mens Kaare hentet bilen oppe i Lindåsen ca. 5 km unna.

Aud og Frigg står her midt på en myr mellom to små vann. Etter at vi tok av fra DNT-stien til Kvien fulgte vi vann og myrer nesten helt ned til Guddilsvatnet før vi måtte trekke litt opp i terrenget for å unngå for mange opp- og nedturer pga. bratte skrenter og viker

Vi er ved broen som ligger mellom Guddilsvatn og Nuetjødnen. Herifra går det i følge Norgeskartet en merket sti ned til Lilandsdalen. Vårt råd er å glemme den markerte stien og å bruke oppmerksomheten på å følge den reelle. Den markerte stien går delvis mye nærmere vannet enn den virkelige, og den er ikke like tydelig alle steder.

Aud og Frigg skuer utover Guddilsvatnet. Det er ganske stort. Til venstre i bildet sees en av stølene i området

Til venstre i bildet sees Guddilstøl. Det er et flott område vi er midt oppe i

Fjellet i bakgrunnen – Skorfjellet – gikk vi innunder kvelden før

Aud skuer utover den vestlige delen av Guddilsvatnet. Til venstre i bildet sees demningen. Mellom denne og Aud ligger iallefall en hytte og ett båthus

Vi tar en etterlengtet pause ved Nåletjødn

Vi er framme ved traktorveien – eller sekshjulingveien – ned i Lilandsdalen. Veien er gruset men tidsvis veldig bratt. Til høyre i bildet sees de nye nettmastene til Statnett. De er utrolig store

Valard-arbeiderne har en tøff arbeidsdag der de henger oppe i mastene i fullt verneutstyr i oppimot 30 grader

Vi er nede i Lilandsdalen og klare for 9-10 kilometers gange til Lindåsen

Kaare kom med bilen og plukket opp kjerring og hunder. Sammen hentet vi sekkene. Temperaturmåleren i bilen viste da omlag 30 grader. Det var utrolig godt å komme hjem til hytta etter nok en fin tur. Auds bein var like fine som ved start, ingen gnagsår men litt oppskrapte legger. Kaare fikk en liten vannblemme på en tå. Kløvene til hundene fungerte kjempefint, men Ty ble litt sårbeint av å gå på varm grusvei og asfaltvei. Crispi-skoene Skarven gjorde jobben og har fått ny tillit. Den siste dagen gikk vi 23 kilometer. Tilsammen ble turen på vel 62 kilometer, og vi gikk totalt opp og ned ca 2100 høydemeter. Hvor mye væske vi tapte underveis vites ikke, men vekta viste at vi nok var litt i underskudd på fluider da vi kom frem på hytta fredagskveld.

Sporloggen fra turen viser ruten som vi fulgte og stedene som vi overnattet på

Triptelleren på GPSen viste vel 62 km fra start til mål, og 2130 meter med oppstigning, 2180 meter med nedstigning. Så litt opp og ned ble det. Vi startet å gå onsdag den 25. juli kl. 10:44 og var framme på parkeringsplassen i Lindåsen fredag den 27. juli kl. 17:06.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.