En mørk, tung dag for Frigg og meg

Siste sjansen for i år. Jeg vet at Frigg er klar som et egg. Det står på meg.Jeg prøver å si til meg selv at prøverer gøy. Jeg liker terrenget vi skal rundere i veldig godt , og Frigg pleier å gå godt her. Men klumpen i magen slipper ikke taket, hendene skjelver og det samme gjør røsten. Frigg hopper over bekken men går ikke langt nok ut. Neste gang springer hun ned for så å springe litt ut men for kort. Jeg begynner å stresse. Går over bekken som er striere enn den pleier, men det er noe som normalt ikke bør stoppe min spretne vanngale hund. Ikke noe særlig godt slag, men hun har to eller tre gode slag på høyre siden. Nervene er på høykant og jeg får ikke roen og ikke flyten, men det er god trekk når Frigg får ferten av første figurant så drar hun virkelig avgårde, Kunne ikke ropt henne av om jeg ville. Første funn. Prøver og senke skuldrene. Får litt bedre flyt, men ikke slik som vi vil. Før myra sjekker hun et spor etter ei dame som kom inn fra tur og er lenge bort. Av en eller annen grunn prøver jeg å sende henne midt på myra. Hun har dekket området nedenfor og hvis jeg hadde trukket forbi myra og fått et fint slag der så hadde jo myra (om de hadde hatt vannfiguranter vært dekket) Frigg har ikke lyst til å gå midt i myra og det skjønner jeg egentlig godt. Så jeg gir meg på det. Litt nervøs for jeg er litt usikker på om hun nå er langt nok ute på andre siden. Knoter fælt og blir stoppet. Er vel ikke annet å vente. Men en kunne jo ha håpet. Dommen var fikk ikke hunden i gang før etter 100 meter. Vegrer seg for å gå over bekken, vil ikke ut på myra. Hun går der hun vil og ikke der jeg vil. Ja, nå vet jeg jo hva jeg har å trene på. Hvordan trener en prøvenerver da?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *