Lørdag 22. juli 2017 pakket vi sekker, telt, kløv og hunder inn i Golfen og kjørte til Lysebotn. Vi var fremme på parkeringen og klare til å gå ca 11:30. Vi var Kaare, Aud, Frigg, Ty og Mist. Hundene hadde kløv med sin egen mat og «back-on-track»-dekkener. Maten var tørket vom og hundemat, så de bar ikke tungt. Det var fin temperatur og sol.

Vi prøvde oss på denne turen i fjor med Speedy, vårt da eldste og nesten 14 år gamle firbeinte familiemedlem som turen ble hakket for tøff for, så vi visste hva som ventet oss. Oppstigningen fra Lysebotn ble imidlertid ikke lettere av den grunn, spesielt ikke med 18-20 kilo på ryggen. I tillegg datt Kaare på rygg i ei ur og fikk et skikkelig kutt i håndleddet som måtte behandles. Stripsene i førstehjelpspakken kom godt med. Vi fikk renset og klemt sammen såret og satt på bandasje.

Litt lenger opp tok Frigg salto da hun feilberegnet satsen i en bratt oppstigning. Mor holdt stand og fikk huket henne inn. Men kløven og alt havnet på tverke og måtte ordnes opp i.

Det var utrolig deilig å komme opp, kunne gå noenlunde normalt igjen og ikke måtte klatre på alle fire.Turen opp kjentes likevel godt på kroppen, og Aud måtte på med et første gnagsårplaster allerede. Det var ikke noe sjakktrekk med 100 % ullsokker i fjellskoene.

Oppe av selve Lysebotn var det et par – tre kraftige stigninger hvorav en krevde litt klatring, før vi kunne krysse veien til Lysebotn og sette kursen mot Børstein.

På vei mot Børsteinhytta møtte vi en familie på tre. De hadde vært på en liten svipptur innom Børstein for å se hvordan det var der. Vi slo av en prat og vandret videre.

Vi passerte hytta og slo leir ved enden av Børsteinsvatnet. Det var godt å kunne ta av sekkene og strekke beina. Det var en kjempefin leirplass, og vi kunne nyte den fine sommerkvelden med god utsikt over vatnet.

Til tross for en stri tur den første dagen var naturen nydelig og været upåklagelig. Det eneste som bekymret oss var beina våre. Kaare hadde nok valgt feil sko og tatt et par  som var i minste laget. Aud hadde allerede kraftige gnagsår. Det kan hende at gamle sko i feil størrelse for Kaare sin del og feil valg av sokker for Aud sin del var avgjørende. Men vi som har vært så fornøyde med Crispi Skarven til nå begynte allikevel å lure på hva vi skal velge neste gang.

Det var uansett deilig å kunne legge seg i teltet og få hvilt beina litt. Nyinnkjøpte oppblåsbare liggeunderlag var utrolig gode å ligge på. Aud har NeoAir Thermarest kjøpt på XXL, og Kaare har et fra Mammut kjøpt på G-sport. Bortsett fra at hundene måtte ut på en luftetur i løpet av natten sov vi godt i teltet alle fem. Det var ikke rart at hundene måtte ut en tur. Vi la oss tidlig, og de hadde fått oppbløtt tørket vom med masse vann rett før leggetid.

Søndag 23. juli våknet vi av at solen varmet teltet kraftig opp, så det var bare å komme seg ut. Vi laget oss havregrøt til frokost. Etter et ukjent antall kaffekopper var vi klare til å bryte leir. Veien gikk nå videre mot Sandvatn.

Ikke lenge etter at vi hadde brutt leir, måtte vi over et gjerde. Det var ikke satt opp noen gjerdeklyver eller laget noen grind, så vi måtte løfte hundene over, først Ty, så Mist og Frigg. Til vår store forskrekkelse ble Mist sitt ene bakbein hengende fast i nettingen. Heldigvis fikk vi tak håndtaket på ruffwear-selen hennes og løftet henne opp sånn at vi fikk løs foten. Hun hadde ikke laget en lyd, og til alt hell så vi ikke noe tegn til at hun hadde fått noe mèn av episoden. Ty og Frigg ble løftet over uten noe problem.

Veien videre mot Sandvatn gikk i et nydelig terreng, men stien var ikke særlig tydelig og heller ikke spesielt godt merket med annet enn varder før vi kom til stien til Langvatnet. Det var greit å kunne lese kart og ha med GPS for å sjekke at vi var på riktig vei. Denne stien hadde vi gått motsatt vei uten GPS før for ca tyve år siden i grauttykk tåke. Den gangen var vi veldig glade da vi var vel fremme ved Børstein og kunne slå opp teltet vårt. Nå tyve år senere kunne vi nyte turen i i solskinn og se alt som vi hadde gått glipp av tidligere. Vi så også at det var gjort klart for å sette opp de nye monstermastene.

På etappen fant Frigg et par solbriller som hun kom og avleverte. Mor la de på en stein. Vi fant også en pose full av fulle ølbokser ved en stein like ved stien. Vi lurte fælt på hva de gjorde der. Vi kom frem til at det sikkert var noen som hadde fått for tung sekk og lastet av det som var minst nødvendig. Vi lot posen ligge i fred. Selv om det er dumt å la slikt ligge igjen i naturen så hadde vi tunge nok sekker og ikke plass til å dra på noe så unødvendig videre.

På Sandvatn-hytta var det ikke noe folk da vi kom. Turistforeningen er i gang med å sette opp en ny hytte der. Det er en populær hytte som mange går til.

Vi vandret videre. Været og terrenget var så nydelig at vi fortsatte selv om Aud hadde fått flere gnagsår og Kaare sine tær verket. I tillegg så vi at Ty hadde fått et gnagsår på grunn av kløven. Vi prøvde å stramme festene og ta båndet rundt kløven for å avlaste presset på det stedet. Dette også fordi han trakk så mye når han så sau at vi var redd for at festet skulle ryke. Det samme gjaldt kløven til Frigg som viste seg å ikke være særlig god, men som ble mer stabil med båndet rundt.

Videre fra Sandvatn måtte vi følge stien til Blåfjellenden for så å ta av mot Hunnedalen. Vi kom til et stikryss merket Hunnedalen, men dette stemte ikke med kartet. Det er riktig at en kan gå ned til Hunnedalen der også, men det var ikke den stien vi skulle ta.  Da ville vi endt opp nesten ved Gravassryggen, og dit skulle vi jo ikke. Vi fortsatte mot Blåfjellenden og oppstigningen mot Stuteheia, etappens høyeste punkt. På vei oppover møtte vi ei blid og hyggelig dame som var på vei til Sandvatnhytta. Stuteheia var nydelig men her blåste det godt, så vi måtte på med vindjakker. Det var godt å komme seg ned mot Øyervatnet. På vei ned møtte vi en mann som sa hei, men hastet videre.

Vi fant en fin leirplass ved utløpet eller demningen Det smakte utrolig godt med en realturmat-middag etter en lang dag til fots. Vi syntes det hadde gått litt trått og at vi ikke hadde gått så lang, men i ettertid viste det seg at vi hadde tilbakelagt 2.3 mil den dagen.

Vi var akkurat kommet oss i soveposen da regnet kom. Det regnet mye gjennom hele natten. Utrolig nok holdt Helsport-teltet av typen Børgefjell fra tidlig 90-tall oss tørre. På morgenkvisten mandag den 24. juli var det bare et regndekke som vi brukte til å legge hundene på og en pose til soveposen og et underlag som var våte. Disse hadde ligget der det hadde dannet seg en pytt under teltet. Bunnen i innerteltet er nok ikke helt vanntett lenger, i alle fall ikke når det er en hel dam under.

Det var opplett da vi skulle spise frokost og pakke. Vi ble imidlertid forstyrret av noen nysgjerrige sauer som kom nærmere og nærmere hundene. Aud tenkte at hun fikk jage dem vekk. Hun gikk mot dem og hysjet på dem. Plutselig stod Frigg på siden av henne. Festet til selen hennes hadde røket. Frigg er heldigvis ganske lydig. Aud fikk tak i Frigg og snudde for å leie henne tilbake. Da fant sauene ut at det var på tide å stikke, kanskje pga. at Frigg kom. Hysjingen til Aud hadde i alle fall ikke imponert dem noe særlig. Uansett forsvant de, og vi kunne spise frokost og pakke i fred før vi fortsatte videre ned til Hunnedalen.

Aud hadde plastret beina godt med gnagsårplaster og idrettsteip. Etter å ha gått ca. tre kilometer måtte imidlertid Aud bare ta en pause og sjekke beina. Det viste seg at hun hadde teipet litt for stramt og at det nå i tillegg til gnagsår var revet av en del av huden rundt ankelen. Ny plastring måtte til før vi kunne fortsette inn i et område som vi har mange gode minner fra. I dette området brukte vi å overnatte i telt sammen med ungene da de var små, og vi har Finbak-steinen som vi pleide å gå på ski til om vinteren. Det ble virkelig en tur gjennom «memory lane». En gang vi var her oppdaget vi noen sauer som hadde gått seg fast på en fjellhylle. Det ga vi lensmannen i bygda beskjed om. Det var nok lærerikt for ungene. Vi så teltplassen med kulpen hvor to av dem lærte seg å svømme. Det var som det var i går :) Også denne gangen fikk vi se at naturen kan være tøff for sauene på beite. Midt på stien lå det et dødt lam. Det hadde nok ligget der en stund.

Vel nede i Hunnedalen fulgte vi fylkesveien mot Sirdal til vi kom til stien som går mot Tomannsbu. Rett over broen over Hunnå passerte vi en familie på fire med besteforeldre som vi slo av en prat med. Vi tok selv en god pause litt lenger opp i stigningen mot Tomannsbu.

Turen inn til Tomannsbu var forøvrig veldig fin, og vi kan godt forstå at mange med barn velger den turen.

På Tomannsbu var det fullt liv. Det så ut til å være et par familier der og en del ungdommer som hadde som sommerjobb å merke stiene. Det må jo være drømmejobben om man er glad i gå i fjellet.

Vi fortsatte videre etter et kort opphold før vi tok en pause ca. en kilometer etter Tomannsbu. En av familiene var da ute i båt. De gikk i land på en liten øy og tok seg et bad, så vi hadde god underholdning i pausen.

Etterpå forsatte vi mot Øyestøl. Stien fulgte tre vann innover. På kartet så det så fint ut, men det var mye klatring opp og ned, noe som tok både tid og krefter med tung sekk på ryggen. Ved det siste vannet hørte vi noen ynkelige brek fra den andre siden av vannet. Tre sauer hadde gått seg fast på en hylle og kom seg ikke opp derfra. Det var ikke dekning i området, så vi tok noen bilder av dem. Etter at vi kom til hytta fikk vi gitt beskjed om hendelsen. Det viste seg heldigvis at også andre hadde sett sauene og at de hadde blitt berget.

Vi fortsatte turen. Etter en bratt nedstigning kom vi til Skreådalen og stien som går videre til Øyestøl og Støle. Siste del av stien til Øyestøl gikk gjennom et trangt og bratt skar. Det var lødd opp stein i de verste partiene, sikkert for lenge siden for å lette turen mellom Skreå, Øyestøl og bygdene nedenfor.

Det gjorde godt å komme fram til Øyestøl og få opp teltet igjen. De siste kilometerne av etappen gikk vi i regnklær, men da vi slo leir var det opphold. Det blir tidlige kvelder etter lange dager til fots. Både to- og firbeinte syntes det var godt å krype til køys.

Tirsdag 25. juli våknet vi til nok en fin dag. Siste del av gårsdagens etappe hadde vært ganske utfordrende, mye opp og ned etter en steinet og tidvis veldig oppbløtt og gjørmete sti, så det var godt å ta det med litt med ro på morgenkvisten. Nå gjenstod kun siste etappe. Vi oppdaget at Ty hadde fått mer gnagsår og pakket derfor om slik at han slapp å bære kløv. Vi sjekket Frigg og Mist også, men så ikke noe på dem.

Nå tok vi av fra den merkede turstien opp mot Nedre Skeidsvatn. Der gikk vi også i 2014, og vi visste at det gikk en sti langs vatnet som vi kunne følge. Etter et par kilometer var det imidlertid bom stopp igjen. Såret på ankelen til Aud hadde blitt verre og måtte plastres på nytt. Etterpå fortsatte vi i nydelig vær opp et skar mot Venalifjellet, så ned mot Torstøl. Her var vi igjen på ordentlig kjente tomter.

Fra Torstøl fulgte vi stien til Midtstøl. Ved Langevatnet tok vi imidlertid nok en pause hvor Aud måtte bruke nest siste rest av idrettsteipen for å kunne fortsette videre. Kaare sin tå fikk siste resten av teipen.

Til tross for vonde bein så koste vi oss i et nydelig terreng i fint vær sammen med snille hunder og masse sauer i terrenget. På vei mot Midtstøl fant vi en del modne multer. Ummm. Da vi kom til Padlane så vi en del folk foran oss, men med vår oppakning og såre bein tok vi dem ikke igjen.  Den siste oppoverbakken mot Mauren var tung, men deretter bar det nedover helt til hytta.

Vel fremme på hytta tok vi oss først av hundene. Ty sine gnagsår ble vasket, Mist og Frigg sjekket. De fikk vann og mat, og sluknet fornøyde på terrassen. Vi hilste på hyttenaboene som var på vei opp til sin hytta sammen med barnebarnet. Så tok vi rede på utstyret. Sekkene ble tømt, og soveposer, underlag og telt ble hengt ut til tørking og lufting.

Så var det vår tur. Først en dusj og badstu. Det er som himmelrike etter en slik tur. Skikkelig luksus. Deretter en kald pils og en saftig hamburgermiddag :)

Dagen etter ble første del av dagen brukt til stell av hunder. Det viste seg at også Frigg hadde fått gnagsår som måtte renses. Alle måtte børstes og stelles for å sjekke at alt var ok. Mist hadde jo som vanlig en del av naturen med seg i pelsen sin, og det måtte greies ut. Gjennomgangen av utstyret viste at Frigg må ha en ny kløv, kanskje Ty også. Etterpå hentet vi Golfen i Lysebotn og fikk handlet litt, mellom annet masse gnagsårplaster slik at de tobeinte kunne stelle såre bein.

Turen ble på nesten 7 mil. Det ble også en del høydemeter, totalt ca. 4 km oppover og 3.5 km nedover. Vi kunne ellers ikke vært mer heldig med været. Vi traff på de absolutt fineste dagene i juli med best temperatur, mest opphold og sol og minst regn :)