Vi falt pladask for Cico

tilminne-cico

Den 10. februar 1997 måtte vi si farvel til Blanco. Han ble nesten 16 år. Vi tenkte vi skulle prøve hvordan det var å være uten hund. Blanco hadde vært sammen med oss siden vi flyttet sammen i 1981. Vi prøvde å være uten hund i seks mnd. Da var vi nesten desperate. Barna hadde ikke opplevd livet uten hund. Vi måtte få oss en ny.

Blanco hadde vært ganske vill som valp. Vi ønsket oss derfor en hund som hadde passert valpestadiet, en hund som vi kunne ta med på lange turer med en gang. Vi slo opp i Stavanger Aftenblad, og fant en annonse fra Fido om omplasseringshunder. Det stod at de hadde en gatemiks på 9 måneder og en Border Collie (BC) på ca. to år. Vi leste litt om BCer. Det stod at det var hunder som trengte mye aktivitet. Vi lurte på om vi var aktive nok. Vår forrige hund hadde hatt god kondisjon. Vi brukte både dra på sykkelturer, joggeturer og gå lange turer. Likevel lurte vi på om vi var aktive nok for en slik hund. Gatemiksen på 9 månder ville kanskje passe oss bedre ?

Vi slo nummeret som var oppgitt i annonsen. Vi kom til en «fosterfamilie» som hadde disse to hundene i forvaring i påvente av at de skulle få et nytt hjem. Vi avtalte med Elsie, fruen i huset, at vi skulle komme å se på hundene. Da vi kom dit, fikk vi vite at de hadde bestemt seg for å beholde gatemiksen selv. Den var blitt funnet på byen sammen med byens løse fugler, og hadde nå slått seg til ro hos fosterfamilien og deres 9 år gamle schæfer. Det gjorde oss ingenting. Vi falt pladask for BCen med navnet Cico. Borte var all tvil om det at en BC ikke passet for oss. Han ble med oss hjem på dagen, selv om det bare var meningen at vi skulle opp å se på hundene. Dette var den 9. juli 1997.

Vel hjemme tok vi han med på en sykkeltur. Vi tok det ganske rolig, redde for at han skulle bli sårbeint. Stakkars Cico, da vi kom hjem spiste han og la seg til å sove. Han sov i flere timer. Hans tidligere avdøde eier hadde vært rullestolbruker, så Cico var ikke vant til en slik aktivitet. Nå var han kommet til en aktiv familie med to voksne og tre barn. Han ble dratt med på fotballkamper, fotballturneringer, sykkelturer, svømmeturer, skiturer, turer på glattisen (skøytetur på Stokkavannet eller Mosvatnet), lange fjellturer med overnatting i telt og gangturer i nærområdet. Den første tiden var det nok mye nytt for han. Første gang han så vi badet, stod han på land og bjeffet og ulte. Han gjorde hva han kunne for å få flokken sin opp av vannet.  Til slutt måtte han gi opp. Han ville være sammen med flokken sin, og det tok ikke lang tid før han svømte sammen med oss ute i vannet. Han var heller ikke vant til å leke, og ikke vant til å bli tatt på. Etter hvert har han begynt leke. Og han lærte seg å ligge stille som en mus når mor stelte med han, fordi at han visste at det vanker godbit etterpå. Alt fra tannpuss til klipping av hår mellom potene gikk etter hvert  som en drøm.

Vi hadde lenge sett på treningsbanen oppe på Åsen. Den så kjekk ut. Vi begynte på agility kurs hos SBK den 16. mars 2001, og ble raskt bitt av basillen. Vi syntes det var kjempegøy. Cico lærte raskt enkelthindre og kombinasjoner. Vi begynte derfor å konkurrere ganske snart. Han har imidlertid slitt med motivasjonen fra dag en. Det går vanligvis bra så lenge det bare er oss på banen, men så snart det blir flere hunder, flere folk eller nye baner, blir han usikker og ukonsentrert. I konkurransene har det derfor gått både opp og ned, kanskje mest ned. Vi har lenge jobbet med å få han så fokusert og motivert for agility at han glemmer det som skjer rundt banen. Vi trener derfor enkelt. Vi trener i korte økter, og vi reiser rundt på konkurranser for å generalisere ham.

Som en følge av det store motivasjonsgapet mellom oss og Cico, fant vi fort ut at vi måtte ha minst en hund til. Den 20. juli 2001 fikk vi derfor BCen Odin, den 24.11.02 BCen Speedy. Det gikk helt greit å ha tre hannhunder i huset til Speedy kom i puberteten. Odin gav seg for både Speedy og Cico, men Cico og Speedy havnet stadig i konflikt. Våren 2005 flyttet Cico til Bergen til vår eldste dattet. Der trivdes han kjempegodt. Problemet var bare at Cico bjeffet når han var alene hjemme. Dermed gikk ikke denne ordning.

Sommeren 2005 kom han hjem igjen, men da måtte vi holde de to yngste og han adskilt, og lufte de hver for seg. Det var en tungvindt ordning, men vi ville ikke at Cico skulle gå å være redd. Dessuten ga han seg ikke når han først begynte å sloss, selv om Speedy la han ned. Cico spratt opp igjen og ville fortsette. I forhold til Odin var det ikke noe problem for Odin dempet og da var det slutt før det hadde begynt.

Våren 2006 var vi hos dyrlegen med de alle tre hundene for vaksinasjon. Cico var fortsatt i god form, men hadde begynt å få en hinne over øynene. Dette kunne tyde på at han begynte å se dårlig, men vi hadde ikke merket noe spesielt ennå.

Rett før lulen 2006 fikk Cico et epilepsianfall, noe vi aldri hadde sett han ha før. Det var et ganske tøft anfall. Han var borte i flere minutter, hadde kramper og frådet rundt munnen. Etter dette registrerte vi at han «falt litt ut» av og til. Natten til den 21. mars 2007 våknet vi av et forferdelig leven. Cico hadde fått et nytt epilepsianfall. De andre hundene bjeffet skrekkslagen utenfor buret til Cico, som bare stod og ristet. Vi fikk bort de andre hundene og fikk tatt oss av Cico. Da han kom til seg selv igjen, var han kjemperedd. Det tok litt tid før vi fikk roet han. Etterpå måtte han i dusjen. Han hadde tisset på seg. Buret ble vasket,  og vi la hundene igjen. Vi var ikke før kommet til sengs før det startet igjen. Det ble nok en tur i dusjen og ny vasking av bur og gang. Nå laget vi seng til Cico på badet og tok med oss de andre hundene opp. Men det gikk ikke langt tid før mor måtte ned igjen. Cico hadde minst fem kraftige anfall.

Dagen etter bar det til dyrlegen. Vi må si at vi trodde ikke Cico ville bli med oss hjem igjen den dagen, så fælt som han hadde hatt det på natten. Men dylegen ga Cico medisin mot epilepsi.

Medisinen fungerte godt, og Cico klarte seg fint. Han var med oss på lange fjellturer og turorienteringsturer så sent som høsten 2009. Tidlig i november fikk han imidlertid en serie med epilepsi-anfall som han ikke kom seg igjen av, og den 26. november 2009 sovnet han stille inn hos dyrlegen med nesten hele familien rundt seg. Hvil i fred, gutten vår! Vi glemmer deg aldri!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.