Odin var en arbeidsvillig og energisk gutt

tilminne-odin

Odin var en Border Collie av Tricolor-typen. Han ble født hos oppdretteren Kurt Kristensen i Egersund den 27. mai 2001. Farfaren til Odin heter Moel Nap. Moel Nap kommer fra Kennel Akersborg. Fra denne kennelen kommer også faren, farmoren og tippoldemoren til Odin.

Odin kom til familien Finbak den 20.07.01. Han var da ca. 8 uker gammel. Navnet fikk han etter en familieavstemning. Vi fant en liste med hundenavn på internett. Alle i familien – med unntak av Cico – krysset av navnene som de likte best. Odin fikk flest stemmer.

Odin fant seg raskt vel til rette i familien. Han viste seg å være en livlig, ivrig og nysgjerrig krabat, og ble raskt en skikkelig god kamerat og venn for alle i familien.

Vi var allerede før vi fikk Odin fast bestemt på at han skulle trene både lydighet og agility og få skikkelig opplæring. Våre tidligere hunder, Blanco og Cico, oppdro vi «bare» til hverdagslydighet. Vi skriver «bare», fordi både Cico og Blanco var fantastiske familiehunder.

Odin og hu mor deltok på flere kurs. Det første kurset Odin tok, var et valpekurs. Det var han ferdig med i oktober 2001. Deretter gikk han gradene hos Line Fatland.

I juli 2002 tok Odin appellmerket. I september 2002 deltok han i sin første lydighetskonkurranse i klasse 1. Det gikk ikke så bra. Stevnet gikk innendørs. Hverken han eller mor hadde vært i en hundeutstillingshall før, og begge syntes det var kjempeskummelt. De var på hver sin planet og hadde ingen kontakt. Men etter hvert klarte han å ta sølvmerket.

Agility begynte vi å trene mer utpå høsten, etter at han hadde fylt ett år. Agility bør en ikke trene for mye på med en stor hund før han er over ett år.

Den 4-6. oktober 2002 deltok vi  på et agility-kurs med Petter Nordlien. Vi fikk da mange tips om videre trening. Odin hadde allerede deltatt i noen respittkonkurranser, men han hadde det som regel litt for travelt. Planen var å starte i agilitykonkurranser våren 2003.

November 2002 fikk Odin en «lillebror». Faren til Speedy var godkjent redningshund. Vi hadde lyst til å hilse på faren til Speedy,  Dino, og dro derfor av gårde for å se på når redningshundene trente. Dette syntes vi så så kjekt ut at Odin og Speedy begynt å trene sammen med redningshundene i februar 2003. Vi håpet å få både Odin og Speedy godkjent som redningshunder på barmark. Odin syntes det var kjempekjekt å gå spor.

Etter å ha vært på hovedkurs med redningshundene første gang sommeren 2003, ble Odin sjekket for HD og AD. Når det gjaldt AD var han fri. Men vi fikk et sjokk da vi fikk resultatet av HD testen. Odin hadde sterk grad HD (E) med forkalkninger. Han hadde imidlertid aldri vist noe tegn på at sykdommen plaget han. Men nå kunne vi ikke håpe på å få han godkjent som redningshund. I NRH var det krav om at hunden for å kunne gå opp til prøver måtte være HD fri.

Høsten 2004 endret imidlertid NRH reglene mht. HD- kravet. For en prøveperiode kunne hunder godkjennes uavhengig av HD-status, så lenge de var i fysisk god form.

På grunn av stor aktivitet i forhold til NRH ble det mindre tid til agility og lydighet. Spesielt lydigheten la vi på hylla, i alle fall konkurranselydighet. Når det gjelder agility så var vi høsten 2004 på kurs med Arne Aarrestad. Her fikk vi mange gode treningstips, så vi trente agility når vi hadde tid. Ellers prøvde vi å holde de lydighetsøvelsene Odin allerede hadde inne ved like. Når det gjelder ligg  bli og sitt og bli, var det greit å ha det inne når vi trente felt. Lydighet generelt kommer jo inn over alt.

Odin og jeg gikk opp til B-prøve den 27.11.04 og bestod både spor og rundering på første forsøk. I april 2005 klarte mor orienteringsprøven. Den 4. mai 2005 bestod vi mørkerundering. Den 16. august 2005 klarte vi endelig å bestå feltet (med et nødskrik). Den 28. august gikk vi opp til søksøvelser klasse A i Målselv. Vi bestod sporet. Etterpå deltok vi på ukas arbeid klasse A og bestod denne. Odin og jeg bestod runderingen den 26.11.05. Dermed nådde vi vårt mål om å bli en godkjent redningshundekvipasje i løpet av 2005. Da begynte alvoret. Fra da av sto vi på NRH sin tjenesteliste og var klare til å rykke ut i all slags vær for å kanskje kunne være med å redde et liv.

Høsten 2006 bestod Odin anleggstesten i NRH for ruin og sommeren 2007 RE-uken i ettersøkning. Runderingen og sporet ble tatt 3. februar 2008, og med det ble han og Aud RE-godkjent. 19. desember 2009 ble de regodkjent for andre gang. I løpet av denne tiden skiftet Odin meldingsform to ganger. Han startet med bringkobbel, men konverterte i 2009 til hals, så til pendelhals, for til slutt å ende opp som standhalshund.

Høsten 2011 re-godkjente Odin for tredje gang, mai 2012 ble Odin re-godkjent for fjerde gang.

I påsken 2013 skadet han venstre kne. Korsbåndet ble litt slakt. Siden han også mest sannsynlig hadde degenerativ myelopati, det samme som gjorde at Blanco ble lam i bakparten, valgte vi å pensjonere Odin fra NRH den 06.05.13, snart 12 år gammel.

Selv om Odin fra da av ble pensjonist, hang han fremdeles med. Sommeren 2014 var han med på en nesten 12 mil lang tur. Vi, Kaare, Speedy, Odin og jeg, gikk fra Måkeveien til hytta vår. I august 2014 måtte Odin fjerne ballen sine. Han hadde fått svulst i begge to og de var etterhvert blitt så stor og harde at vi valgte å fjerne dem. Dette satte han tilbake og svekket han fysisk, men vi håpet å trene han opp igjen slik at han kunne nyte flere gode dager og turer. 13 1/2 år gammel var han fremdeles med mor på joggetur.

Etter at Odin fylte 14 år 27. mai 2015, begynte han å skrante. Han ble hengende bak på turer. En tur til dyrlegen viste at han hadde 41 i feber. Alle lymfeknutene var hovne, og han var skikkelig dårlig. Det ble tatt masse blodprøver uten at veterinæren kunne finne hva som forårsaket feberen og de hovne lymfeknutene. Odin ble tungpustet, og begynte å bli hoven i beina. Han fikk  penicilin i tre uker uten at det hjalp. Vi prøvde også predison. Ingenting hjalp, og Odin ble dårligere og dårligere. 26. juni måtte vi si farvel til denne skjønne gutten som ga oss så mye.

Vi er heldige som har fått hatt han med oss så lenge, og han har gitt oss gode opplevelser og minner. Fred over ditt minne, gutten, kanskje sees vi igjen?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *