Blanco ble nesten 16 år gammel

tilminne - blanco

Blanco ble født den 24. juni 1981. Han døde den 10. februar 1997. Han hadde snart 16 år gammel fremdeles gnisten i øyet, men han var nesten helt lam i bakparten. Han klarte ikke lenger å styre avføringen, måtte sitte og spise, og klarte ikke å holde skikkelig styr på bakbeina når han gikk. Vi valgte derfor til slutt å gi ham en siste sprøyte. Det var en vanskelig og svært tung avgjørelse. Vi husker imidlertid årene sammen med ham med stor glede.

Vi traff Blanco første gang da han var ca. 8 uker gammel. Han var resultatet av et eventyr mellom to gårdshunder fra Skogn i Nord-Trøndelag. Moren var en golden retriever, faren en labrador retriever. Blanco så og oppførte seg naturlig som en mellomting. Han hadde halvlangt, stritt hår og kroppsbygningen til en golden retriever. Han var leken og uvøren samtidig som han kunne være rolig og forsiktig.

Da vi så ham for første gang skulle vi egentlig bare ta en titt på valpekullet, men da vi så en liten valp sette kursen for oss og springe helt bort til oss til tross for mange feiltrinn og fall underveis, smeltet vi fullstendig. Han tar vi, sa vi til fruen på gården.

Vi betalte 300 kroner, og Blanco ble med oss hjem. Hjem var på den tiden en leilighet med et festlokale i underetasjen. Dette festlokalet lå på Reppe, et stykke ut i ødemarken nord for Trondheim. På sommeren var det noe som lignet på en bilvei opp, hvis en ikke var redd for bilen vel å merke. På vinteren parkerte vi bilen et par kilometer fra leiligheten og gikk på ski resten av stykket. Dette var vår første leilighet sammen i Trondheim, etter at Aud flyttet til Trondheim i 1981.

Vi hadde enda ikke fått noen møbler da vi kom hjem med Blanco, så han hadde god tumleplass i leiligheten. Siden vi hadde lang vei til nærmeste nabo, kunne han også løpe fritt ute.

De første fire månedene var han lite alene hjemme. Aud jobbet på en del forskjellige steder og hadde forskjellige arbeidstider. Kaare studerte og satt en del hjemme og leste. I januar 1982 begynte også Aud på skole. Siden vi bare hadde en bil, kjørte vi sammen og var borte like lenge. Blanco måtte begynne å venne seg til å være lengre alene hjemme. Det gikk ikke helt smertefritt for seg. For å si det slik så tærte eskapadene hans kraftig på studentøkonomien, men han roet seg etter hvert. Våren 1982 giftet vi oss, og var også i lykkelig omstendigheter, som det heter. Vi kunne ikke fortsette å bo i ødemarken, og fikk leilighet på Moholt studentby. Blanco ble et blokkdyr. Han var kjempeflink. Han bjeffet aldri uansett hvor mye bråk det var i blokken. Han var forresten nesten 6 mnd før han bjeffet første gang. Da kom det et lite boff. Han skvatt da til og kikket seg rundt for å se hvem det var som laget den lyden. Ellers var det bare lyd når han lekte, og når han stod bundet ute. Da hylte han. Han ville være med flokken sin.

Til vår og hans glede ble flokken større og større. Til slutt var vi seks. En hund, tre barn og to voksne. Blanco tok i mot de ny flokkmedlemmene med en stolt mine. Han vek ikke fra deres side da de var små, og var utrolig tålmodig med småtassene. Han  gjorde ikke mye vesen ut av seg, men når folk tittet ned i vognene for å se på de nye familiemedlemmene, stilte han seg diskret imellom slik at han fikk sjekket de ut først. Han var alltid med på familieutfluktene, og delte matpakke med resten av familien. Blanco var ikke glad i hundemat, og spiste stort sett rester. Barna var opplært til at det som de ikke spiste opp, skulle Blanco ha. Dagen etter at han var borte stod de med tårer i øynene og lurte på hvem som nå skulle spise opp resten av maten. Han likte alt, til med grønnsaker, så han hadde et variert og sunt kosthold, slik som resten av familien. Fisk minst to ganger i uken og tran eller Sanasol som kosttillegg.

Blanco ble som nevnt født på en gård i Nord-Trøndelag. Etter to år i Trondheim fulgte han med familien til Stavanger. I Stavanger bodde vi først på Byhaugen, så i Duganeveien i Kvernevik før vi flyttet til Måkeveien 8 i Kvernevik. Dette ble Blanco sitt siste hjem. Vi vil alltid minnes ham, en trofast og tillitsfull følgesvenn for liten og for stor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *