Ut på tur på egen hånd

Dessverre var det for mye vind til at båtene som tilbød hvalsafari kunne dra ut, og rideturene var fullbooket. Vi leide oss derfor i steden en bil, og dro ut på de islandske veier på egen hånd.

Det ble ingen Land Rover, Henning :-). Det ble en Landcruiser. Det så ut som omtrent annenhver mann hadde en slik en, og de fleste var skikkelig oppbygde. Den var forøvrig en fryd å kjøre.

Vi bestemte oss raskt for å ta turen tildet islandske Vestlandet. Vi satte først kursen mot et lite sted på kysten kalt Stykkisholmur. Det var fantastisk å fare av sted gjennom store belter av lava. Nå så vi også virkelig hvor øde det er på Island. De fleste bor i Reykjavik, og utenom byen er det langt mellom bosettingene. Flere hus ligger temmelig ensomt til der ute blant den størknede lavaen.

Da vi kom frem til Stykkisholmur, tok vi først en titt på severdigheten Helgafjell. Vi var også nedom et annet sted der det skulle vært avholdt såkalte borgarting, men der var det ikke mye å se.

Vi var etterhvert blitt skikkelig sultne. Det var en koselig liten restaurant nede ved havnen. Dessverre var det fullbooket der. Vi ble anbefalt et hotell som lå lenger oppe i gaten. Vi tror ikke vi fant rette hotellet, for maken til dårlig mat har vi aldri smakt, en soppsuppe som smakte som – og som sikkert var – posesuppe, og en slags spaghettirett med litt grønnsaker til. Pastaen var full av vann, og det var ikke noe kjøtt i sausen, som liknet veldig på Dolium eller hva det nå heter som de selger på Rema. I tillegg var vertinnen skikkelig sur. Vi burde kanskje skjønt tegningen da vi ankom hotellet og spurte fint om de serverte lunch. De så ut som måker i villrede. Ikke noen meny og ikke noen informasjon om prisene. Bare et brysk spørsmål om vi ville ha både suppe og pasta. Vi var skrubbsultne og svarte ja. Da fikk vi nok et olmt blikk. Hotell Stykkirholmur anbefales ikke. Dersom dere reiser til Island HOLD DERE FOR GUDS SKYLD UNNA DETTE STEDET. 

Etter et par sjokolader og gratis kaffe fra en bensinstasjon i nærheten følte vi at vi kunne kjøre videre. Vi kjørte mot Olafsvik. Vi ville ta runden rundt neset (det ble en lenger tur enn vi trodde). Brått var det slutt på asfalten ,og vi havnet ut i villmarken. Godt at vi kjørte en skikkelig bil. På ruten var det merket av flere severdigheter, blant annet en plass som het Dritvik. Denne passerte vi i 90, og så såvidt et lite skilt hvor det stod at det var gåsti ned til Dritvik. Ikke noe om hvor langt det var, og om hva Dritvik betydde, og hvorfor det var en severdighet. 

Videre bar det i «fullur fartur». Vi kunne skimte isbreen Snæfellsjõkull på fjelltoppen over oss. Vi så et fint fyr og en nydelig steinformasjon som stod i majestetisk silhuett ut mot havet. Vi stoppet ved en serverdighet som fortalte om Islands landsmoder. Det stod at det var den første islandske kvinnen som fødte et barn i Amerika, i tillegg at alle islendinger sannsynligvis har et gen som kan spores tilbake til henne.

Deretter passerte vi Arnastapi. Her var det en minnestein om et brødrepar. Steinene var formet som en gigantisk viking. Den var skikkelig flott. Kaare var mindre enn sverdet til vikingen.

Så var runden rundt neset over, og vi satte kursen tilbake mot Borgarnes. På veien stoppet vi og så på en fantastisk forkastning. Det er helt utrolig hva naturen kan produsere helt  på egen hånd.

Nå var det begynt å bli ganske sent, så vi satte fra Borgarnes rake kursen mot Reykjarvik. Vi kjørte i Reykjarvik innom et kjøpesenter som het Kringlan, men vi var for sent ute, så det ble knapt vindusshopping på oss.

Vi avsluttet dagen med middag på en indisk restaurant knappe 2-3 minutter fra hotellet. Vi hadde tilbakelagt mer enn femti mil denne dagen, og kjappet oss tilbake til hotellet etter en vårrull-lignende forrett og en tandori-kylling og spinat-innhyllet lammekjøtt som hovedrett. Det var sterkt men godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *